Her er damene!
Kjære Tabloid, Nyhetene, Redaksjon EN, Dagsrevyen, Grosvold, SenKveld og alle andre underholdnings og aktualitetsprogrammer som synes det er så vanskelig å finne de gode kvinnelige gjestene. Vi har funnet dem!
Tidligere i høst etterlyste jeg de kloke, frekke og freidige damene.
Jeg påpekte hvor lett det var å finne selvgode, verbale og uredde menn til tv-debatten, mens kvinnene stadig kom på argumenter for å ikke stille i debatt.
I Landstinget ville vi ha minst 50 % damer i panelene våre.
Det viste seg å ikke være så vanskelig som mange tror, 52,5 % av våre gjester denne høsten har vært damer.
Det handler rett og slett bare om å tenke en gang til før man ringer en gjest.
Så kjære kolleger her er våre kvinnelige gjester denne høsten:
- Helga Pedersen
- Kine Hellebust
- Siv Jensen
- Erna Solberg
- Magnhild Meltveit Kleppa
- Inga Marte Thorkildsen
- Trine Grung
- Kristin Halvorsen
- Elin Ørjasæter
- Heidi Nordby Lunde
- Trine Skei Grande
- Anne Marit Bjørnflaten
- Anne B. Ragde
- Inger Lise Hansen
- Eva Lundgren
- Janne Haaland Matlary
- Liv Signe Navarsete
- Marie Simonsen
- Trine Eilertsen
- Jorunn Sundgot-Borgen
- Eli Engum Hagen
De er alle forskjellige og kan forskjellige ting.
Men de har noe til felles: de er alle kloke, uredde og engasjerte.
Jeg gir dem mine beste anbefalinger.
Jeg kan fortelle dere enda en hemmelighet.
Det finnes flere tøffe damer der ute som er klare for å være med, men de får dere finne selv.
Permalink
Del med andreSyk på jobb
Arne Johannessen har vært syk stakkar. Med feber i kroppen har han ledet landsmøte til Politiets Fellesforbund.
Det var Dagens Næringsliv som sist lørdag fortalte oss hvordan lederen for Politiets Fellesforbund har kjempet for sine medlemmer. Han har trosset smittefare og kroppens signaler for sine sykmeldte kolleger.
"Det har vært et enormt mediekjør, og på toppen av det hele har jeg hatt feber og vært syk hele uken. Det har vært en knalltøff og slitsom uke, som du skjønner, sier Johannessen til DN."
Så Arne Johannessen har ikke bare utsatt sine syke og utslitte kolleger for smittefare, men også justisministeren og store deler av det norske pressekorpset.
Syke helter
Arne Johannessen kan melde seg inn i klubben sammen med en rekke andre sjefer som tror de er helter og viser styrke med å komme på jobb på tross av at de er syke.
De rister oppgitt på hodet over kolleger som tar sykedag bare på grunn av litt feber og hovne mandler. Man må jo ofre litt for jobben! Hvordan hadde det blitt hvis vi alle holdt seg hjemme på grunn av sykdom?
Jo det skal jeg fortelle dere kjære oppofrende kolleger og sjefer: Det hadde blitt langt mindre sykefravær.
For det har seg nemlig slik at når min sjef sitter på jobben, hoster, snufser og svelger smertestillende for å døyve feberen, så utsetter han resten av oss for smittefare.
Sjansen er stor for at flere av kollegene blir syke.
Syke barn holdes hjemme
Nå kan de være like dumme som sjefen sin og ignorere det faktum at de er syke. Men hvis disse menneskene har barn og dermed smitter dem igjen, så ville ikke denne praksisen fungere lenger.
Det har seg nemlig slik at i barnehagen og på skolen har man en klar regel: Syke barn skal holdes hjemme til de er friske!
Dette er både av hensyn til barnas egen helse og alle de andre i barnehagen og på skolen.
Merkelig at ikke Johannesen tenker det samme? Politiet sliter med en akutt krise, skal vi tro mediene så er krisen så stor at rikets sikkerhet er utsatt.
Politiet er rammet av stort sykefravær, tjenestefolket er slitne både mentalt og fysisk.
Man skulle tro at det siste man vil gjøre i et slik tilfelle er å samle over 200 politifolk i et rom og sette en febersyk mann i midten.
Johannessen kunne for øvrig fortelle DN at nå skulle han ta det med ro i noen dager for å hente seg inn igjen. I helgen skulle han nemlig kose seg med barnebarna.
La oss håpe at han ble frisk før helgen, slik at han ikke smittet ungene og dermed trolig ga noen slitne småbarnsforeldre enda mer å streve med i en hektisk uke.
Det er vondt å være mor for sin far.
Han sitter der med kroket rygg, og kikker nervøst rundt seg.
- Skal jeg være her? Bor jeg her?
- Nei, pappa. Dette er et sykehus. Her skal du være noen dager slik at du kommer deg til hektene igjen.
- Jasså, sier du det. Ja ja. Det er vel verre steder jeg kunne vært, sier den gamle mannen i sykehussengen.
Føttene dingler i luften. Det som en gang var en farsfigur, er nå som et lite barn. Redd og forvirret.
- Kan du være her litt til? Kanskje vi kan gå ut og ta en røyk?
- Det er klart vi kan gå ut en tur, pappa.
Med subbende skritt blir gåstolen skjøvet mot døren til balkongen. Skiltet med "røyking forbudt" ser han ikke. Sånne skilt fantes ikke fra den tiden han husker. Han kikker litt forskremt rundt seg.
- Skal jeg være her? Bor jeg her?
- Nei da, pappa. Dette er et sykehus, du skal bare være her i noen dager slik at du kommer deg til hektene.
- Det var bra. Jeg synes jo ikke det er noe blivende sted. Men du, hvor bor jeg?
Slik går samtalen, om igjen og om igjen. Den gamle er forvirret og redd. Datteren er sliten.
Men rundt dem står sykepleierne støttende, fulle av omsorg og tiltak.
- Hva kan vi gjøre for ham? Trenger vi å oppdatere tilsynet? Hvor ofte mener du at sykepleien bør se til ham etter hjemkomst? Tror du at det går bra med ham når han kommer hjem? Skal vi hjelpe deg med å søke om andre alternativer? Hvordan har du det egentlig selv? Du som står midt oppe i alt som pårørende? Sliter du deg ut? Kan vi hjelpe deg?
Tårene presser på. Tenk at de har en slik omsorg både for pasienten og den pårørende.
Tiltak blir iverksatt. Pappaen blir pleiet og støttet gjennom dagene på sykehuset. Og datteren får hele tiden oppfølgende telefoner fra sykehuset om hva de har fått satt i gang og med løpende informasjon om hvordan den gamle har det.
Det å være mor for sin far en ingen god følelse. Men takk og lov for at jeg er det i et land som Norge. Et land hvor man får plass på et sykehus når man er syk. Et land hvor pleierne har tid til å ta hånd om den syke og pårørende. Takk og lov for velferdslandet vårt.
Men hvorfor er jeg overrasket over hvilket godt land vi bor i? Hvorfor overrasker det meg at pleierne gjør en fantastisk jobb? Kanskje er det fordi jeg aldri får lese denne historien i avisen. Der får jeg i stedet lese om mor som ikke får sykehjemsplass, om pasienter som må sove på gangen og pleiere som ikke har tid til å snakke med pasientene.
Men det er kanskje ikke virkeligheten for de fleste av oss? Det er i hvert fall ikke min virkelighet.
Kristin skinte som ei sol!
1
Bortskjemte drittunger!
1
Trond Giske vil kontrollere internett!
1
Jeg spyr!
4
Hvor er damene?
2
Politikere er som sex
1
